Buddha på loftet

.

buddha pa loftetPostordrebruder trodde jeg var et relativt nytt begrep med tanke på de mange som blir henta fra den tradisjonelt mer fattige del av verden, til den mer rike. Begrepet er kanskje nytt, men praksisen har vært i årtier, om ikke århundrer. I dag skjer dette via et ekteskapsbyrå, før hadde man egne kataloger med fotografier, faktisk.

Det er mange som prøver lykken i vesten. Det er flere enn meg som har slektninger som reist “over there” for å finne gull og grønne skoger. Noen fant det de ønsket og levde lykkelig alle sine dager. Andre gjorde ikke det. Noen ble lurt. Grundig lurt.

Buddha på loftet av Julie Otsuka forteller om skjebnen til postordrebruder, en generasjon japanske kvinner som kom til California på 1920-tallet.

“På båten var vi flest jomfruer. Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye. Noen av oss hadde ikke spist annet enn risvelling som barn og hadde krumme bein, og noen av oss var bare fjorten og fremdeles barn selv. Noen av oss var fra byen og gikk i smarte byantrekk, men mange flere av oss var fra landet og gikk med den samme gamle kimonoen som vi hadde gått med i årevis - falmet, arvet etter en søster, lappet og farget om igjen flere ganger. Noen av oss var fra fjellet og hadde aldri sett havet før, bortsett fra på bilder, og noen av oss var fiskerdøtre og hadde vært ved havet hele livet. Kanskje hadde vi mistet en bror på sjøen, eller en far, eller en forlovede, eller kanskje en vi elsket hadde hoppet i havet en ulykksalig morgen og simpelthen svømt sin vei, og nå var tida inne til å komme seg av gårde også for oss.”

Med seg i kofferten hadde flere kimonoer, tepper som bar lukten av mor i seg, barndomsminner og ikke minst brev og fotografi av sine kommende ektemenn. Og det var staute menn som hadde valgt dem! I alle fall tydet både bilder og brev på det. De måtte ta det de fikk, selv om det viste seg at både brev og bilder løy. Romantiske drømmer knuses det første døgnet i det nye hjemlandet, det er kun hardt arbeid og (ofte) fattigdom som ventet dem.

Det er kollektiv fortelling Julie Otsuka har ført i pennen. Vi følger ikke én av kvinnene; Julie Otsuka forteller hva “vi” opplevde. På denne måten får hun med seg mange skjebner og vi får ta del i mangfoldet av disse.

"Barn
Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."

Julie Otsuka lar oss følge disse kvinnene fra de er om bord i skipet som skal føre dem til ett bedre liv, helt de blir internert som en følge av “Pearl Harbour”. Det er en sterk historie hun gir oss. Jeg kan bare gi den sterke anbefalinger.

Sissel

 Ålesund bibliotek | Besøksadresse: Rådhuset, Lavblokka 2. etg. | Tlf: 70 16 22 60 | E-post:
Spjelkavik filial | Moa helsehus | Tlf: 70 16 45 30 | E-post: